Hvor mye håp skal man gi ME-pasienter, spør Aftenposten. Jeg stiller et annet spørsmål: Hva skjer når håp selges som behandling og generelle aktivitetsråd erstatter presisjon?

Jeg har levd med long covid med PEM i 3,5 år. I halvannet av dem hadde jeg tilgang til noe de færreste får - privat behandling med daglig oppfølging. Vi diskuterte ikke belastning på minuttnivå, men på sekunder. I perioder hadde jeg forbud mot bilkjøring, besøk, skjermbruk og matlaging. Jeg forlot ikke huset på seks måneder. Målet var å roe et hypersensitivt nervesystem og å bygge kropp.

Jeg økte funksjonen så mye at jeg begynte å kalle meg selv frisk. Det var jeg ikke. Jeg hadde bare blitt ekstremt god til å manøvrere innenfor en usynlig grense.

Så kollapset alt.

Jeg sitter på 3,5 år med dagbøker og biologiske data. Da jeg nylig analyserte alt samlet, var det brutal lesing: Mønsteret var der hele tiden. Jeg hadde økt min fysiologiske kapasitet, men jeg tålte fortsatt ikke kompleks kognitiv støy. Jeg kunne føle meg fin om morgenen, så kræsje ved lunsj. Ikke av frykt. Ikke av unngåelse. Men fordi systemet reagerer forsinket og brutalt på overbelastning.

Dette er PEM.

I artikkelen hevdes det at retningslinjene legger for mye vekt på å unngå belastning, og at det kan gjøre mer skade enn nytte. For oss er feil dosert aktivitet selve bivirkningen. Feil dose kan koste måneder. Noen ganger år.

Jeg har hatt spesialistoppfølging fra behandler med 20 års erfaring på ME og daglig monitorering. Små feilvurderinger har likevel gitt betydelige krasj. Hva da med pasienter uten denne presisjonen?

Funksjonshabilitering er ikke det samme som tilfriskning. Mine data viser at kapasitet kan økes når autonom stabilitet bedres. Men mekanismen er der fortsatt. Toleransevinduet kan utvides, men grensen forblir.

Samtidig selges nevroplastiske øvelser som en kur for utmattelse. Nevrolog Peter Lukacs har påpekt at metaforen «rewiring» er misvisende: Hjernen er ikke en datamaskin som kan nullstilles med riktige øvelser. Nevroplastisitet betyr tilpasning innenfor biologiske rammer. For ME-pasienter er rammene trange.

Når håp og plastisitetsretorikk blandes med generelle aktivitetsråd, bagatelliseres den biologiske realiteten. Å behandle ME med bevegelse krever inngående forståelse av nevroinflammasjon, autonom regulering og belastningsfysiologi. Den kompetansen finnes knapt i Norge.

Håp er viktig. Men håp må være forankret i biologi. En nasjonal retningslinje som åpner for generelle råd i en tilstand der belastning kan være direkte skadelig, beveger seg farlig nær bruddet på det mest grunnleggende legeprinsippet: først og fremst, ikke skade.

Pasienter trenger ikke mer håp. Vi trenger mer presisjon. Mer respekt for PEM. Og en erkjennelse av at i denne sykdommen kan feil dosert aktivitet være farligere enn ingen aktivitet.

Det ligger mennesker i mørke rom i Norge fordi systemet trodde mer aktivitet var løsningen.

Håp alene får dem ikke ut i solen.